1 1 1 1 1 1 1 1 1 1 Rating 0.00 (0 Votes)
Vidar Busk

Image

Notodden Blues Festivalfeiret i år 10-årsjubileum. Hvert år deles der ut en pris til en som har gjort en sterk innsats for norsk blues, og for bluesen generellt. Blant tidligere vinnere kan nevnes Reidar Larsen, Knut Reiersrud og Kåre Virud. I år gikk prisen til unge Vidar Busk.Palle Paulsson fikk et intervju under Notodden Bluesfestival, som gjengis her, tilrettelagt for Jefferson av Magne Bjerkan.

Vidar Busk ble født i Porsgrunn 19. mai, 1970. Han vokste opp i Langesund, og begynte å spille i 13-årsalderen. Først var det rock'n roll à la Chuck Berry, senere fikk Jimi Hendrix stor innflytelse på gutten. Som 15-16-åring fikk han kick på Muddy Waters og bluesen, og ble vel sett på som noe av en særing i lille Langesund, med den musikken. Han ledet et band på ungdomsskolen, de kalte seg Stay Free og spilte ZZ-Top-aktig rock. Vidar har alltid prøvd å lage eget stoff, men måtte nok "planke" litt Billy Gibbons i starten, for å få det til. Han begynte egentlig å spille bass, før han gikk over til gitarer. Hans første var en halvakkustisk Ibanez, og, innspirert av bluesartister som Jimmy Vaughan, The Fabulous Thunderbirds, Stevie Ray Vaughan og Ronnie Earl, hev han seg på bluesen for fullt. Også svensk blues kom ham tidlig for øre, som Tottas Bluesband og Sven Zetterberg - Svenne ga ham kanskje det første kicket, under en konsert i Skien. Han fikk høre britisk blues med Peter Green og Stan Webb gjennom eldre kamerater, som hadde platene.

Karrieren begynte å skyte fart i -86, da Rock Bottom traff på Vidar under en konsert i Lunde, Telemark. Unggutten kunne lite engelsk, men Rock Bottom forsto at han hadde talent, og da han og The Cutaways gjestet Langesund, fikk Vidar sitte inn for gitaristen Zaratosa Slim, som ikke hadde våget turen herover p.g.a. radioaktivitet (dette var like etter Tjernobyl). Det gikk bra - så bra at Rock Bottom ville ha med seg 16-åringen tilbake til statene. Etter korte forhandlinger med far fikk han dra, og de neste fire årene turnerte han og bandet i USA, med base i St. Petersburg ved Tampa, Florida.

Det ble et møte med en stor verden og mye reising, mest i "the deep south": Georgia, Louisianna, Nord- og Sør Carolina - i sumpene. Lærerikt var det selvfølgelig, først og fremst lærte han den amerikanske måten å spille blues på. Det handler ikke bare om å spille godt. Der skal show til, stil og entertainment.

Blues er jo underholdningsmusikk, og hvor kunne vel den unge bluesentusiasten bedre lære det enn "over there"! Et problem var at Vidar ofte manglet flere år på å komme inn på de stedene han skulle spille (21-årsgrense er vanlig), det ble løst med eyeliner på overleppa og "voksne" klær. Det var i denne perioden hans karakteristiske hårsveis ble utviklet. Visum manglet visst også, og hele historien finnes på The Ballad Of Vidar Busk på Stompin? Our Feet With Joy, fortalt av selveste RockBottom.

Vidar Busk ble sendt hjem igjen i 1990, fungerte han en tid som maskot for motorsykkel-klubben Heavy Horses, men turnerte mye, også med rock, bl.a. Dumkit Mary. Han fikk straks noen jobber av Kåre Virud, som kjente et band som manglet gitarist. Slik havnet Vidar i Jaybirds, senere ble det Sugar Daddys og andre studio- og konsertprosjekter, bl.a. tre år med Jørn Hoel. Notodden Bluesfestival har han besøkt hvert år utenom i -96, og han har vært en hyppig gjest ved Oslo Bluesklubbs jam sessions. Lucky Peterson ble kjent med Vidar i St. Petersburg, og da han under en konsert oppdaget ham blant publikum, ga han bare gutten en gitar: "Kom igjen, opp og spill!"

Stratocaster har alltid vært Vidars førstevalg blant gitarer, men nå er han sugen på å få seg en "halvebalje", for å få litt mer "dirty" 50-tallslyd. Den gamle, rå lyden er verdt å ta frem igjen, mener han. Tidligere brukte han Fender Twin forsterkere, men han fant dem både tunge og "høye", så nå bruker han en Fender Blues DeVille. Blant sine forbilder nå, vil han nevne Junior Watson, som er helt sjef på retrostilen. Ellers hører han på T-Bone Walker, Lonnie Johnson, Guitar Slim og Pee Wee Crayton. Han har etter hvert fått sansen for retrobluesen fra 70-tallets begynnelse. Han hører mer og mer på orginal-varen, mye mer enn han gjorde før.

Fra å ha vært sidemann har han nå gitt ut sin første CD som bandleder. Han føler at alt har klaffet med timinga - denne prisen medfører ekstra PR, og plata går som hakka møkk, sier han. Det er en spontan skive som låter rått. Johnny "Guitar" Augland er produsent på plata,som fikk tittelen Stompin? Our Feet With Joy. På bass medvirker den rutinerte Rune Endahl, Arne Fjeld Rasmusen spiller munnspill og Martin Winstad trakterer trommene. De er alle kjente i Oslos bluesmiljø, og kan vel med rette kalles Oslo Bluesklubb All Stars. De har ofte dannet husbandet på klubbens jamsessions.

Nå vil han jobbe og turnere med bandet sitt, The True Believers - turnere mye! Det er viktig, når man, som Vidar, er opptatt av "good time" 50-tallsblues. Det blir en showpakke, og selvfølgelig litt low-down-blues, den må være med - hele tida, sier han. Han synes det blir mer party ute på landet. I Oslo er det sånn at folk sitter, men bedre er det med en Juke Joint Happening på lørdagskvelden i en brakke ute i distriktene. Det er sånn denne musikken ble formet en gang i tiden, og Vidar har showmanship, med dress kjøpt på Fretex og frisyre og kinnskjegg à la Elvis.

Vidar Busk er veldig sugen på å gi ut flere plater. På Stompin?... hadde han tenkt å invitere flere gjester, som Knut Reiersrud og diverse folk han kjenner godt, men innspillingen ble så spontant avviklet at det ikke ble tid. De brukte bare noen få dager, og ikke i USA,somplanlagt, men hjemme på berget. Neste utgivelse tror han blir mer variert, med gjester og gjerne en blåser-rekke. Han må nok ha hjelp av Sigurd Køhn til å arrangere blåserlinjer. En akku-stisk plate er også en mulighet, med ham selv når han sitter hjemme og koser seg i sofaen. Mest aktuellt blir likevel den T-Bone Walker-aktigebluesen.

Han vil gjerne være til inspirasjon for kommende generasjons bluesmusikere. Han har allerede lagt merke til at endel unge gitarister påvirkes av det han gjør. Han kjenner igjen noen av sine licks, og synes det er artig å, på en måte, ha bidratt til noe musikalsk.
Selv synes han prisen er fortjent: "Jeg har spilt blues og valgt blueslivsstilen fra jeg var vel-dig ung. Og jeg har turnert i Amerika, det er det ikke så mange nordmenn som har gjort. Jeg har vært med på å rigge opp og ned, bære, slite og slepe. I've paid my dueces."
27-åringen fra Langesund kan bli en stor profil på den internasjonale blues-scenen. Gi ham 10 år til, så kan han bli den som forener blues, rock og jazz til en ny, spennende musikk.

Palle Paulsson & Magne Bjerkan / Jefferson #141


 

This page and all contents are © 1998 by Jefferson, Sweden.

All Logos by Pelle Piano. Site maintained & designed by Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den..

Taggar: Nordisk blues

Skriv ut